What's the problem?

Den siste tiden har det vært svært mye oppmerksomhet rundt avhengighet på internett, derav spesielt MMORPG spill som World of Warcraft, Conan ol. Hvorfor tenker alle negativt rundt dette når det er en så sterk opplevelse som det er. For å forstå må man ha gjort det så derfor skal jeg trekke frem både de positive sidene og de negative.

Det som gjør slike spill så avhengighetsskapende er mestringsfølelsen man får. Ting går kanskje ikke så bra i det virkelige liv så man får en positiv opplevelse av å mestre ting i en digital verden. Dersom man har det vanskelig er det flott å ha et sted å rømme til bare man ikke gjør det på permanent basis. Personlig mener jeg slike spill er et flott tiltak mot negative følelser. Man knytter sterke bånd med andre spillere, og kan snakke med de om personlige ting. Flere gode venner av meg har jeg blitt kjent med over nett, og vi møtes også ofte utenfor den virtuelle verden.

Ved at media fokuserer så mye på det negative ved å spille rollespill på nett, føler jeg at det blir fokusert altfor lite på det positive. Alle de gode opplevelsene, spillbarheten og alle personene man blir kjent med. Kontakt lista mi på e-mailen har blitt betraktelig større etter å ha spilt. Det å treffe likesinnede som kommuniserer på samme måte som deg er en underlig følelse. Selvsagt er det forskjeller på hvor seriøse folk og ikke fullt så seriøse spillere spiller, men man finner en gruppe som passer din stil perfekt. Man blir en egen kulturell gruppe mennesker som står for de samme tingene.

Måten man kommuniserer på i spillene er også unik i forhold til andre medier. For jeg mener rollespill er et eget medium. Toveiskommunikasjonen mellom spillere foregår konstant, enten det er venner i spillet eller mer ukjente spillere. Man må lære seg språket og humoren og vips, så er man plutselig blitt en kløpper i å kommunisere i spillet. Det digitale samfunnet har egne regler ikke ulikt våre egne regler. Forstår man kommunikasjons aspektet ved spillet kan det bli en rik opplevelse.

At slike spill er farlig avhengighetsskapende er det liten tvil om. For å bli god må man bruke veldig mye tid på det, og hvem vil vel være dårlig? Man kan sammenligne det litt med religion. Det finnes ekstremister og det finnes vanlig troende mennesker. Men selv om det er krever mye tid er det fortsatt mulig å leve et normalt liv ved siden av. Som alle andre ting her i verden handler det om prioriteringer. Dersom man prioriterer spill fremfor andre ting mener jeg at man prioriterer feil. Å spille er helt ok i små mengder. For mange er dette en hobby. Istedenfor å spille i band eller spille fotball, spiller man rollespill på nett. Dersom man er en seriøs fotballspiller trener man mye, er det noe annerledes for en som spiller rollespill på nett? Afterall er det bare en hobby, og i noen tilfeller kan man også tjene penger på å spille.

12 millioner tar ikke feil!

Verdens desidert største MMORPG- spill World of Warcraft er kraftig utbredt over hele verden. I april 2008 ble det ved undersøkelser bevist at spillet opptar hele 62 prosent av de som spiller rollespill på nettet. Hva gjør dette spillet så utrolig populært?

For det første vil jeg trekke frem hvor bra spillet generelt er. Den virtuelle verdenen er så stor og i den har man mange muligheter. Om man har lyst til å brutalt slakte ned andre spillere i PVP systemet (Player versus Player), eller sysle med sine egne eller felles formål i PVE systemet (Player versus Enviroment). Mulighetene er mange, men til syvende og sist er det du som bestemmer hvordan din spillopplevelse blir.

Men spillet er ikke bare for deg selv. Du har 11,99 millioner andre spillere som du også kan spille med. Ved å kommunisere med andre spillere kan du løse oppgaver som ikke er mulige uten flere spillere, ergo blir man kjent med andre mens man spiller. For de virkelig store oppgavene trengs det tyngre skyts til en bare et par venner. For å ta de virkelig vanskelig bossene trenger man 25 personer som alle følger en taktikk utgitt av lederen. En leder må være sterk, vise autoritet og formidle budskapet klart for at oppgaven skal løses. Etter et forsøk som feilet kommer de andre med innspill som lederen analyserer. Kritikk og en aktiv toveiskommunikasjon mellom avsender og mottaker er det som skal til for å lykkes.

De som ofte tar de utrolig vanskeligste bossene blir regnet som hardcore spillere. Softcore og casual er også en minoritetsbetegnelse på spillere. For å være med i et harcore guild (stamme, klan) må du som regel spille mye, og være ekstremt god. Softcore derimot er en mer avslappet stil der de ikke stresser, men fokuserer på å ha det gøy samtidig som de ikke feiler ofte. Majoriteten av WoW spillere befinner seg i Casual gruppen. Det er disse som spiller for å ha det gøy med venner og andre bekjente. Man trenger ikke å være god, bare man har det gøy. Hvilken minoritet du vil være med i avgjør du selv, for det er din karakter.

Men selv om World of Warcraft er et spill har det også gitt inspirasjon til andre til å uttrykke seg gjennom andre medier. Spillere lager ofte malerier og annen fan – art, og en dansk spiller ved navn Martin Falck lagde en spillefilm ved å filme spillopplevelser og sette de inn i et selvlagd manus. Filmen fikk god respons fra andre spillere og Blizzard Entertainment svarte ved å hjelpe til med å finansiere oppfølgerne. Men det finnes også de som satiriserer spillet. En amerikansk spiller begynte i 2005 å lage en satiriske tegneserie som omhandler elementer og bruker humoren i spillet på en artig måte. Link ligger vedlagt nederst. South Park er også noe som de fleste har hørt om, og i 2006 lagde de en episode som het «Make Love Not Warcraft». Her følger vi de velkjente figurene gjennom sin spillopplevelser på en satirisk måte i velkjent South Park stil.

Så jeg ber dere alle om ikke å dømme ut fra førsteinntrykket om hvor farlig det er. World of Warcraft kan nytes alene eller med andre, men det er ingen tvil om at dette spillet er et av de største vi noengang vil få se. Og Blizzard Entertainment er uten tvil geniale.

Dark Legacy tegneserie.